ni

9. desember og de ni mest likte Instagram-bildene mine dette året. Det er jo litt gøy å se hva det er som får folk til å dobbletklikke på skjermen. Natur og mat = alltid en slager.

Jeg tenkte vi kunne se nærmere på bildene og historien bak noen av dem. For alt er jo ikke nødvendigvis like glansfullt bak skjermene her på webben. Vi ser:

OSLO → januar.

Elleve etasjer over bakken. Høyden er til å bli svimmel av, men mest svimmel blir jeg av å tenke på fremtiden. Hele dette halvåret går jeg rundt i Oslos gater og lurer på hva det skal bli av meg når jeg blir stor – eller i alle fall hva jeg skal gjøre etter innlevert bachelor.

RISØR → mars.

Vi reiser til Risør for å skrive på bacheloroppgavene våre. Men ingen av oss skriver noe særlig, for bare tanken på å sette seg ned med Word-dokumentet gjør oss apatiske. I stedet går vi turer langs sjøen, hvor kjølige vårvinder kommer flyvende over havet fra Danmark og treffer oss hardt i ansiktet. Frosne og innendørs igjen følger vi med på de tragiske nyhetene fra Brüssel.

MILANO → juli.

I levert-bacheloroppgave-gave til meg selv kjøper jeg billetter til Italia. Vi ankommer Milano med kveldsfly og selv om klokken er langt over tjueto slår varmen mot oss i det vi går ut av flyet. Om dagene er det mist førti grader og omtrent ingen sirkulasjon i luften. I morgen skal jeg bli helt slått ut av varmen, men det vet jeg ikke enda. Vi besøker steder jeg har sett meg ut på Instagram og denne dagen går vi innom Pavé. Vi skjønner ikke bæret av menyen, men klarer til slutt å bestille noe. Et noe som viser seg å være ganske ålreit og særs Instagram-vennlig. Etter en uke med italiensk mat og croissanter til frokost er noe av det første vi gjør tilbake i Norge igjen å kjøpe rugbrød med brunost.

NORDLANDSBANEN →  juli.

Et sted mellom Mo i Rana og Bodø, på vei til Lofoten.

LOFOTEN → juli.

Bilen snirkler seg fremover på de smale, svingete veiene. Flere ganger må vi kjøre ut til siden, stå i ro på møteplassen og vente på at bilen i det motsatte kjørefeltet har kommet seg forbi. Vente, kjøre, vente litt til. Kent strømmer ut av høyttalerne: "Dom kommer sjunga sånger om oss, vi är för alltid. Dom kommer göra filmer om oss, vi är för alltid. Dom kommer skriva böcker om oss, du och jag för alltid. För alltid." Fremme og ut av bilden. Vinden river og på bølgene surfer en gjeng med hipstre iført trange våtdrakter. Men det gjør ikke noe at det er kaldt, for vi er på et av de fineste stedene jeg vet om. Unstad.

LOFOTEN → juli.

Min slitne kropp, som gjennom hele våren kun satt stille og skrev, sliter seg opp de 400, bratte meterne over havet. Pulsen slår tungt i bryset og jeg kjenner at jeg må gjøre noe med den. Kondisen. Vel oppe er det verdt hvert eneste skritt, for herregud så vakkert det. Utsikten, lyset. Nord, du gjør alltid så godt.

OSLO → september.

Ute treffer løvet bakken og regnbygene ligger tungt over byen. Jeg prøver å sprite opp det grå lyset med en høstbukett og kaffe og kanelbolle fra Stockfleths. Alle grå dager blir bedre med det; bakst, blomster og kaffe. På skulderne hviler store oppgaver og forventninger, noe det skal gjøre resten av høsten også. Men først en pause.


Og det var de ni rutene.